Innledning

Dette dokumentet er møysommelig konstruert med den hensikt å skulle fremstille en noenlunde adekvat beskrivelse av hvordan universet og bevisstheten vokser frem.

Desarmering av eksistensens mysterie

“Hvorfor eksisterer noe, fremfor et ‘absolutt ingenting’?” Dette kan virke som et rimelig spørsmål, for ‘noe’ bærer mer vekt enn ‘absolutt ingenting’ som krever mer forklaring. Men jeg angriper spørsmålet med et spørsmål: “Er eksistens mulig ?” Svaret er åpenbart ja. Og hvis bare mulighet eksisterer så er et ‘absolutt ingenting’ utelukket som mulighet. En modifisert versjon av det initiale spørsmålet blir derfor: “Hvorfor noe mulig, fremfor det umulige?” Dette besvarer ikke spørsmålet, men belyser hvor meningsløst det egentlig er å stille det, i hvert fall å gruble på det, over noen særlig lengre tid.

A0-A3 

Et filosofisk aksiom er en uttalelse som er så selvinnlysende at det ikke behøves mer bevis. Det mest kjente filosofiske aksiomet er vel hva den franske filosofen, den moderne filosofiens far, René Descartes, ‘cogito, ergo sum’ (jeg tenker, altså er jeg).

Slike aksiomer er sjeldne, men jeg skal nå presentere 4 aksiomer som vil danne det bunnsolide filosofiske fundament.

Aksiom 0: (Erkjennelse): “Det unektelige faktum at du nå leser og forstår disse ordene, beviser at du eksisterer som noe med intelligent adferd, og tilstedeværelse av grunnleggende logisk lovmessighet.” Å forestille seg noe annet er meningsløst. Ethvert forsøk på å fornekte ens egen eksistens, vil bare bekrefte eksistensen, og dette havner som et reductio ad absurdum.

Aksiom 1:(Første potensialitetslov): “Alt som realiseres, må nødvendigvis alltid ha eksistert i form av sin potensielle tilblivelse, forut for realiseringen.”  Forestiller vi oss det motsatte blir det reductio ad absurdum, der noe kan oppstå fra ingenting. Det ligger i ordet realisering, en transformasjon fra det potensielle, til det reelle.

Aksiom 2:(Abdre potensialitetslov): “Tilstedeværelset av potensial, vil alltid måtte resultere i en endring i potensialets tilstand, enten ved dissipasjon, modifikasjon eller realisering.”  Enten realiseres det, eller så gjør det ikke det. Endringen er den kontrakten som tegnes for at den skal kunne kvalifisere som et potensial. Potensial som aldri endrer tilstand, er identisk med en dissipasjon.

Aksiom 3: “Ingenting kan eksistere totalt isolert, alt må skille seg ut i fra / stå i kontrast til noe annet enn seg selv.” En bulk må skille seg ut fra resten av døra, hvis bulken ligger helt jevnt med resten av døra, så er det ingen bulk. På samme måte må noe alltid stå i relasjon til noe annet enn seg selv.

Dette var mine 4 nøye konstruerte aksiomer, og jeg mener de er bunnsolide slik de er definerte. Det er bare å prøve å forestille seg hva som skjer om de ikke er gyldige.

Aksiom 1 dikterer det nødvendige tilstedeværet av ‘alt-potensial’ ved begynnelsen av realiseringsprosessen. En tidløs (uendret) initial potensial tilstand (IPT) er nå identifisert som et nødvendigvis eksisterende element ved begynnelsen. Aksiom 3 krever tilstedeværelse av noe annet enn IPT, noe ikke-fysisk, og gjerne noe som er et komplement til IPT. Det er flere grunner til at jeg vil  påstå at det er kun en logisk kandidat, en primordiell bevissthet (PB), som stadfester IPTs tilstedeværelse via den logiske sans (dls). dls er den nødvendige egenskapen for å stadfeste IPT som eksisterende. Og PB er den eneste logiske innehaveren av denne egenskapen, og er derfor like nødvendig som dls og IPT. Det betyr at IPT/PB er perfekt utgangspunkt for realiseringsprosessen, som starter idet en første endring nødvendigvis inntreffer.

Dette er overgangen fra det tidløse potensial til det pre-geometriske momenet.

Den første endring kommer i form av den første tilblivelsen, et minimalt tilstedevær.

infoBit (iB) er den minste registrerbare påvirkning (informasjon), en tilstedeværelse.

Elementær bevissthet (Eb) er registrering av iB,  og dens konstante oppdatering. 

Eb sammenligner konstant tilstanden til en lagret iB, men en ny oppdatert tilstand, og oppdaterer minnet med en lagring basert på eventuelle likheter, eller forskjeller.

iB&Eb konstante kjøring av algoritmen, medfører en tilstand av rent tilstedevær. Dette tilstedeværet er Ur-kvanten (Ψ), som den minste byggesteinen. Og når den første Ψ oppstår, utløses den logiske nødvendige hyper-eksponentielle prosess. Alt som tenkes kan vil være representert med en Ψ. Dette betyr den første Ψ oppstår, og det dannes automatisk en relasjon mellom IPT/PB og denne Ψ(1), i form av en Ψ(2).

Og da oppstår det nye relasjoner mellom IPT/PB og Ψ(2), samt mellom Ψ(2) og Ψ(1), i form av Ψ(3) og Ψ(4), og i tillegge til relasjoner mellom alle Ψ, vil alle potensielle grupperinger av Ψ, danne relasjoner med hverandre, og med hver enkelt single Ψ. 

Den første Ψ oppstår i det pre-geometriske, og når den andre Ψ oppstår så havner den ved siden av den første. Den tredje Ψ vil enten havne på den ene siden av den første, lengst unna den andre, med den første i mellom dem, mellom den første og den andre, eller bortenfor den andre. Antallet Ψ øker ekstremt og selv om det pre- geometiske domentet ikke har noen ytre grenser, øker tilstedeværelen til det punkt hvor en terskel er nådd, og Aleph blir den første, minste uendelighet. Og i samme øyeblikk inntreffer en Zeno-tidskompresjon (ZTC), som komprimerer et uendelig antall situasjoner ned til et realisert øyeblikk. Og dette øyeblikket er hva absolutt bevissthet (AB) nå  ser med sitt altseende øye. IPT er transformert fra abstrakt til konkret. Fra å være en ren potensiell tilblivelse, til uendelig potensielle situasjoner.

Lik Odins offer av et øye for å få drikke av Mimirs brønn, for å oppnå mer kunnskap og visdom, ofres det altseende øyet, minnet tømmes og et uendelig mørke oppstår.

Dimensjonene oppstår som resultat av simpleks kondenseringen som inntreffer idet antallet Ψ nærmerseg Aleph. To Ψ fusjonerer til et par (lengde), til  triade (bredde), og tetraeder (‘høyde’ og ‘dybde’ som univers og antivers), og til slutt oppsår det en Ψ i sentrum av de 4 hjørnene som utgjør tetraederstrukturen, som nå fokuseres frem som en TetraStrukt-node (TS-node). Den første TS er Z-kjernen, som her legger seg som en grad av stabilisering av alle TS-noder i hele TetraStrukt-nettverket (TSN).